Patellofemoralt smertesyndrom, PFSS, er også kjent som patellofemorale smerter, fremre knesmerter, anteriore knesmerter og kino-kne.
Det patellofemorale leddet er forbindelsen mellom kneskålen (patella) og lårbeinet (femur). Det er en del av kneleddet, men skiller seg fra det tibiofemorale leddet, selve kneleddet, som står for hoveddelen av kneets bøye- og strekkebevegelse. Kneskålen er i utgangspunktet en fritt bevegelig knokkel, men holdes på plass av quadricepssenen ovenfra og patellarsenen nedenfra, i tillegg til sidestabiliserende strukturer som retinaklene og leddbånd. Når kneet beveges, glir patella i en fordypning på lårbeinet, kalt trochlea, og denne glidningen er avgjørende for normal knefunksjon. Brusken på baksiden av patella og trochlea reduserer friksjon og fordeler belastningen, mens leddbånd og muskler bidrar til stabilitet og kontroll.
Patellofemoralt smertesyndrom (PFSS) gir smerter foran i kneet, ofte rundt eller bak kneskålen. Tilstanden skyldes ikke nødvendigvis strukturell skade, men heller feilbelastning, overbelastning eller ubalanse i muskulaturen som styrer kneskålens bevegelse. Hvis patella ikke beveger seg optimalt i trochlea, kan det føre til irritasjon av brusken og det myke vevet rundt leddet, noe som kan resultere i vedvarende smerter.
Tidligere ble det ofte forklart med "maltracking" av patella, altså at kneskålen beveget seg "feil" i leddet, men nyere forskning tyder på at dette ikke nødvendigvis er hovedårsaken. I stedet ser man flere årsaksmekanismer:
Patellofemoralt smertesyndrom (PFSS) er en vanlig årsak til knesmerter, særlig blant unge voksne og idrettsutøvere.
Studier anslår at PFSS rammer mellom 11–17% av befolkningen, med en høyere prevalens hos personer i alderen 18-35 år1,2, spesielt blant kvinner3. Tilstanden er særlig utbredt blant personer som driver med aktiviteter som innebærer mye hopp og løping 2
Noen vanlige symptomer ved patello femoralt smerte syndrom er:
PFSS er en multifaktoriell tilstand, der ofte flere av årsaksfaktorene spiller sammen.
Behandlingen fokuserer derfor på å identifisere og korrigere de underliggende årsakene, enten det er muskelubalanse, feilbelastning eller biomekaniske forhold, eller en kombinasjon av disse.
Tidligere ble patellofemoralt smertesyndrom (PFPS) ofte behandlet med øvelser rettet mot kneet, men nyere forskning har vist at styrketrening for hoftemuskulaturen, spesielt hofteabduktorene og hofteekstensormusklene, gir bedre smertereduksjon og funksjonsforbedring enn kneøvelser alene. Dette skyldes at en sterkere hofte kan bidra til bedre knevalgus-kontroll og redusere belastningen på kneskålen. En metaanalyse av Peters et al. (2013) viste at pasienter som trente hoften, opplevde raskere og mer langvarig bedring enn de som kun fokuserte på quadriceps-styrke. Denne innsikten har ført til en betydelig endring i rehabiliteringsstrategier for PFPS.
1. Crossley, K.M., Callaghan, M.J. and Linschoten, R. van (2016) ‘Patellofemoral Pain’, British Journal of Sports Medicine, 50(4), pp. 247–250. doi:10.1136/bjsports-2015-h3939rep.
2. Petersen, W., Rembitzki, I. and Liebau, C. (2017) ‘Patellofemoral pain in athletes’, Open Access Journal of Sports Medicine, Volume 8, pp. 143–154. doi:10.2147/oajsm.s133406.
3. Smith, B.E. et al. (2018) ‘Incidence and prevalence of patellofemoral pain: A systematic review and meta-analysis’, PLOS ONE, 13(1). doi:10.1371/journal.pone.0190892.
4. Esculier, J.-F. et al. (2017) ‘Is combining gait retraining or an exercise programme with education better than education alone in treating runners with patellofemoral pain?a randomised clinical trial’, British Journal of Sports Medicine, 52(10), pp. 659–666. doi:10.1136/bjsports-2016-096988.
5. Willy, R.W. et al. (2019) ‘Patellofemoral Pain’, Journal of Orthopaedic & Sports Physical Therapy, 49(9). doi:10.2519/jospt.2019.0302.
6. Peters JS, Tyson NL. Proximal exercises are effective in treating patellofemoral pain syndrome: a systematic review. Phys Ther Sport. 2013;14(2):92-100.
Ansvarsfraskrivelse: Informasjonen som blir gitt på disse sidene er kun til informasjonsformål og er ikke ment å erstatte råd fra kvalifisert helsepersonell. Det er viktig å oppsøke profesjonell hjelp for å få en nøyaktig diagnose.